fredag 6 juni 2014

et sted å tenke: Salamanderdammen


Vi snakket, mens jeg var i Kragerö om sett å tenke på, og hvor man synes at man tenker bra. Mitt favorittsted er nok Salamanderdammen rett bak huset. Det er så kort vei å gå opp dit, man kan sitte og se ned i dammen eller ut over havet litt ettersom, og så liker Hannah å leke med salamanderene. De har blitt nesten som noen husdyr for oss, i blant mater vi de sultne ynglene med skållet lövetannsblad (samme som maskros på svensk) De virker like å nafse på barnehender også....Hannah seier at det kiler (kittlas)

Send gjerne inn egne foto av steder som vekker filosofien i deg!
Flere tanker og bilder på vei, hilsen Fröydi


söndag 1 juni 2014

Tingens tinghet, en gave fra Grethe:


Tingens tinghet (fritt etter Kant). Menneskets interaksjon med tingen.

Eller: Menneskets glede over tingen! Eller ærligheten.
Om materialisme – og tingens iboende muligheter-
Jeg elsker ting.

Ting som for meg innebærer samtalen med bestemor over oppvasken: Bestemor hadde hatt øreapparat fra hun var 16. Det suste alltid synes jeg å huske. Hun smilte og skrudde for å få det i vater eller hva det nå var.
Men bestemor, hun tok verden inn gjenom vinduet, det som dro forbi. Men hun smilte alltid likevel. Kjære bestemor; hva tenkte du i din nesten døvhet?
Bestemor bakte verdens beste kringle. Den kastet vi oss over; særlig pappa, hennes sønn. Han kunne snakke om den i ukesvis på forhånd, og vi gledet oss alle; tilsynelatende både min vellykkede slanke mor og jeg.

Da var det ikke bukselinningen som strammet, men mageskinnet, sa bestfear. Min gode sterke bestefar, som løftet en femtikilos sekk med sement i hver hånd på veiarbeid. Hjemme jagde han meg gjennom stua; jeg vant alltid, og mottok premien på fem øre. Jeg har lommeboka hans ennå.
Etterpå vasket bestemor og jeg opp. Hun la tallerknene i i vannet i balja, vasket med kosten, la i skyllevannet. Jeg tok dem opp, la dem på sølvfatet, og tørket med kopphåndkleet. Så nær vi var!
Jeg pusset tallerkener og glass og satte på plass i skapene. Og vi pratet. Om min skole, problemer og lørdagsjobb, om mine interesser.

Bestemor hadde et stort fang. Jeg ville sitte der. Den runde sofaen sto i hjørnet av stua. Den var grå; putene på den ene siden røde, på den andre siden blå: henholdsvis til vinter – og sommerside.
Bordet var også rundt. På den sto bollen i pressglass som med orange appelsiner. Bollen hadde vi kjøpt på handletur i teltet på svenskegrensen.

Så ble jeg litt eldre og fikk meg gitar. Den tok bestemor i sitt gode fang, og med sprø stemme sang hun melodier og tanker jeg aldri hadde visst om.
Jeg ser på gitaren. Jeg ser på lommeboka. Og jeg ser på bollen.
Kjære bestemor og bestefar! Takk.


Dette var min fars historie. Nå er det min mors, så komplisert: Men det blir en annen gang.

Grethe Gunneng

lördag 31 maj 2014

Performance nr. to er avsluttet








Så mange steiner! Det bare myldrer av dem. Nå skal jeg snart pakke dem sammen igjen, legge dem i kurven og ta dem med til Gøteborg, siden jeg bor der. Merkelige saker man tar seg til, i kunstens navn.


takk, Sigbjørn og Åslaug for kommentarer i gjesteboka, jeg håoer det er OK at jeg deler dem her:

Fra gjesteboka:

Assosiasjoner: Lovmessighetens indre ro.
Jeg vet. Jeg gjør. Fred. Inderlighet. Stillhet

Utfra en indre ro kan jeg være virksom
med hele meg.
Steinene vekker det sanselige i meg, som naturen gjør,
men de er kun instrumentene 
som blir mellomrommet 
fra det som begynner som ingenting
til å bli form.

Den skapende prosessen
en prosess som forener tankene, følelsene, sansene, handlingene
Det levende

Åslaug Brittaine

"Når en skaper kunstverk handler en filosofisk. En viser hva en mener om ting. Reaksjonene på et kunstobjekt eller en performance kan være forskjellige. Det er et tegn på kunstens betydning.
Kunstens vesen består i å kommunisere.
Siden det er en abstrakt måte å oppleve ting må en ta i bruk både den følelsesmessige og intellektuelle delen av seg. Derfor blir et samfunn hvor kunstens rolle blir nedprioritert et fattig menneskelig samfunn"

Sigbjørn Eliassen

Tusen takk for tålmodigheten, alle dere som delte noen timer i mer eller mindre stillhet med meg !

KAOS!




KAOS!

referat etter beste evne fra diskusjonen på Torsdag
Ragnhild sier at performancen minnet henne om så mye ulikt. Det var noe som minnet både om lydbølger og om bølgene på stranden, som om man gjennkjenner noe. Når steinene ligger i sin menneskevalgte orden på gulvet ser de veldig levende ut, som mom de rører seg, er del av en bølgebevegelse eller som de vibrerer, hver i seg, med noe eget.
Katrine er med et rykk tilbake i barndommen-, men sånn her satt jo jeg og! Og ordnet kongler, pinner, steiner, hva det måtte vaere.
Hva er det man ordner? Bor ordenen i tingen? Har hver stein sin plass?
På filosofislam på Stop en Halv forteller den underbare poeten Olaf Lundheim at han ved flere tilfeller har tatt ut rullesteiner fra fastlandet til Jomfruland, ettersom så mange av steinene derfra har endt opp rundt blomsterbed inne i byen. Steinene på Jomfruland kom jo fra fastlandet, med breene sier de, en gang for mange tusen år siden. I sitt dikt hører Lundheim steinene hilse på hverandre, et kjært gjennsyn etter årtusener på hver sin kant….

Noe av det største hinderet for at vi skal kunne forandre våre sett å leve og tenke til noe mer bærekraftig er vanskeligheten vi har med tiden, å tenke i ulike tidsperspektiv, temporaliteter. Olaf Lundheims handling er både kunst i seg, vakker som dikt og effektiv som filosofi. Ved å tillegge stenene en stemme bygges et pedagogisk bilde, selvom antropomorfiseringen (menneskeliggjøringen) av stenen ikke er ment å tas bokstavelig. To stener som lå side ved side kan faktisk ende opp ved siden av hverandre igjen etter utrolig lang tid. Det tar tid å bryte ned en stein til grus.
Hver stein er en tidskapsel. Forstår vi dette, kanskje ved hjelp av en poetisk menneskegjøring av steinen kommer en geologisk temporalitet nærmere, blir mer relevant for oss. Er den bare siffre i et forskningsarbeid blir det vanskelig å ta hensyn til den i dagliglivet.
At man virkelig er villig til å foreta seg en båttur ut til Jomfruland med en stein man ikke vil eie eller pynte sitt eget med blir et utsagn som også setter våre handlingsmønster i perspektiv:

TIDEN KAN UTGÅ FRA STEINEN
STEINEN KAN ALDRI HELT OG HOLDET EIES
STEINENS SAMMENHENG KAN FORTSETTE SELV OM DEN FLYTTES TIL ET ANNET STED.

Orden og kaos. Jeg lover meg selv å, ved noe tilfelle, også frakte steinene fra Island tilbake til den stranden de kom fra.

Går det å holde orden på naturen?
Når vi skaper våre mønster, setter inn steinene i nye sammenheng, hva er det for verktøy vi anvender?Jeg mener, er ikke også analysen eller ordenen/ordningen vi velger et verktøy for å gjøre noe forståelig for oss?
Å rydde noe kan ordne kaotiske følelser inne i oss. Men, hvor relevant var den sinnstemningen vi befant oss i da vi begynte våre idéer om orden?

Om jeg i performancen tar utgangspunkt i en glatt, grå og avlang sten og legger den ved siden av en sten som er glatt, litt rund og mørkegrå, deretter en ganske rund, ru og grå sten begynner vi å lese visse kategorier som en bevegelse (fra avlang mot rund) eller kanskje fra glatt mot ru, og underordner for eksempel "grad av gråhet" som mindre viktig kategori. Det oppstår hierarkier, tolknigsforetrede.
Eirik tenker på byråkratiet, den perfekte ordenen hvor alt blir skikkelig strukturert men hvor vi aldri vil eller kan få orden på alt samme hvor hardt vi prøver. Hvor relevnt er sinneserfaringen? Kan vi opprette våre kategorier helt uten å påvirkes av den?
Iallefall ikke når vi sorterer strandstein, og valget av kategorier hele tiden følger sansene på et intuitivt og følelses påvirket sett.
Dette er dog ikke å gjennskape naturen. Vi visualiserer den, kanskje også sider ved den vi ikke har sett, men gjennskaper den ikke.

Det blir stille i rommet etter en stund. Men hvor ble bråket av? Om man er i en gruppe hvor alle stiller seg, kommer bråket til å trenge seg ut av en eller annen av oss, fordi det er del av det nødvendige, del av gruppens funksjon. Og den av oss som bråket virker i, hva hender? Blir man ensom? Er man modig? Er man nødvendig?
Vi skal ikke oppdra hverandre til stillhet. Stillheten er bra og man behøver hvilen og ettertanken , men bare så lenge den ikke krever konsensus.
Lev, bråk, lev!
Katrine undrer om bråket kan bo i genene, og om man i såfall kan påvirke det.
Hva er et genetisk arv? En predestinasjon? En type/klassifikasjon du ikke kan unslippe? Din livsstil kan påvirke om visse gener i ditt DNA blir aktiverte eller ikke, kan man i såfall arve muligheten til å leve et bra liv med en genetisk disposisjon for t.eks en sykdom, ved at denne i generasjoner ikke har blitt aktivert?
forholdet mellom arv og miljø er intrikat, og de moralske og filosofiske konsekvensene er store ettersom hvordan vi ser på individ og individuellt ansvar for egen helse. Klassifikasjone av mennesker, helt ned på gen-nivå, har samme problematikk som steinperformancen, visse kategorier av hva vi er blir mye viktigere enn andre. Det som ikke kategoriseres forblir usynlig.

HVORFOR MÅ ALT ORDNES?
HVORFOR MÅ ALLE MENNESKER BESKRIVES SOM TYPER?
FINNES DET EN PLASS FOR ALLE? 
HVILKE KRITERIER ANVENDER JEG NÅR JEG ANALYSERER MEG SELV OG MINE HANDLINGER?

I boken "galskapens historie" og gjennom hele sin filosofiske gjerning er Michel Foucault en som står på bråkets side, og som forteller oss noe om våre muligheter til å forstå ordenens sammenheng med maktstrukturer. Vi kan aldri unslippe makten, men vi kan forstå den, generere motstandsstrategier, og kanskje skape en bedre makt utfar dette.

BIOLOGI OG GENER
Utviklingslæren og genetikken ses som nøkler til hva det levende er, og hvordan det virker gjennom tiden. men alle sider av utviklingslæren kommer ikke fram i ideen om at alle arter kjemper mot hverandre for å overleve. Ko-evolusjon hvor ulike arter utvikles sammen side ved side. Kan gener lære? Visse teorier sier at når omgivelsenes press øker, som nå for eksempel på isbjørnene, kommer bjørnenes beteendemønster til å forandre seg på et sett som gjør at den genetiske utviklingen akselererer.
Isbjørner har blitt sett ganske langt syd i alaska, ettersom mangelen på mat tvinger dem til å svømme lenger enn før, og spørsmålet er om det er å blande sine gener med Grizleybjørnenes (hvilket visstnok går, med litt god vilje fra begge parter) som er redningen for isbjørnsgenene. I såfall kommer isbjørnsarv til å ligge i grizzleybjørnsstammen, kanskje i et slags påvente av nye isdekte jaktmarker rundt nordkalotten. Finnes i såfall isbjørnen fortsatt som art?
Om den er utblandet, for øyeblikket usynlig i en grizzleykropp?
Hva skulle Aristoteles ha sagt, med sin teori om entelecheia?

http://en.wikipedia.org/wiki/Potentiality_and_actuality

Gener er ikke nødvendigvis så ordentlige som vi vil ha det til, også her finnes mange strømmer som brytes mot hverandre. Mønsteret er en sak, replikasjonen en annen. Vi må bli like interesserte av å se det usynlige og det uordnede som vi er av det estetiske mønsteret om vi vil forstå mer av naturprosessene. Men hvordan? Vi er jo bare mennesker, og relaterer alt til våre sanser og den estetikken de gir oss som metode for å kjenne igjen saker.

KAOS ER IKKE NØDVENDIGVIS DET MOTSATTE AV ORDEN

kaoset kan vaere tilstanden før forståelsen, vi kan øke vår evne til å stå ut med kaos en stund. Om analysen ikke kan ta inn det hele, ettersom graden av kompleksitet er for stor, så kan intuisjonen og evnen til å la seg overskylle eller innlemme i det uforståelige vaere en tilgang. Noe kanskje fester seg i alle fall. man kjenner at man er åpen for det, at det er OK å ikke forstå, men å fortsette å betrakte, suge til seg inntrykk. Noe kanskje utkrystalliserer seg selv etter en stund, eller, man får en diffus men sterk drivkraft mot et visst håll, kanskje en intuisjon.
Henri Bergsons intuisjonsbegrep skiller seg fra det vi har i dagligtalen, men bygger mye på en opplevelse de fleste av oss kjenner til, følelsen av å vaere ett med noe vi gjør eller opplever, ett med verden, oss selv eller den situasjonen vi befinner oss i. For Bergson betyr opplevelsen av enhet, med noe han kaller nå-fløde, at det finnes en tid som ikke kan måles kronologisk eller deles opp med analyse. Det finnes også to typer viten, den som oppleves i nåflødet (intuitivt) og den som er resultat av analyse (og tar tid) Den intuitive vitenen kan lede til analysen, men ikke omvendt, og begge behøves.
Det finnes sider ved dette tenkende som er lett å ta til seg som kunstner, ettersom en del av vårt arbeid er å øve opp en praktikk der vi søker det ukjente og hvor vi ønsker å forandre våre egne synssett, tankesett gjennom å åpne oss følelsesmessig for at vi hele tiden står innfor et uttall av muligheter, og at disse også former oss. Verket er aldri helt planlagt, omstendighetene griper inn, drivkraften kan vaere intuitiv i Bergsons forstand, materien kan oppleves som den har en egen vilje eller eget liv.

Med dette avslutter jeg forsøket på å referere vår diskusjon, deler av den ligger også under poster fra fredag morgen.

Håper at dere er flere som vil bidra med tanker, innlegg og kommentarer under arbeidet i dag!

Praktikken og tankene, hva er mitt arbeid godt for?




I dag er det på tide å gjøre performancen med stenene igjen. Jeg har fortsatt treningsverk, er stiv i kroppen etter arbeidet på torsdag. Det kjennes som at det et motstand i det-, fokusere i over tre timer på å skape en orden som egentlig ikke finnes. Stå eller huke i stillinger som etter en stund er tøffe for knærne og lårene. Hvorfor? Hva er det man vil ha sagt?
Samtidig kjennes det som at å la vaere er inget alternativ, iallefall ikke nå hvor det å gjøre samme sak igjen har en mening for det tankebygget både jeg og dere forsøker å få til. Det behøves et element av motstand.

Motstanden kan også ligge i dette, i bloggen, i det å tenke høyt. Er det jeg tenker meningsfullt? Kommer jeg til å avsløre meg selv som dum? Orker jeg å sitte og file på det jeg har tenkt, til at kanskje et resonemang kommer fram?

Det første vi gjorde sammen var at jeg holdt en kort og ikke så ryddig forelesning for å "riste løs" litt i vårt sett å tenke. Noen av oss sju i gruppen hadde også tidligere hentet inspirasjon i livet og for kunsten i filosofiske tekster, noen hadde sine favoritter blant filosofene som de gjerne kom tilbake til. Men ingen av oss ser oss selv som filosofer, eller som først og fremst teoretikere. Derfor kommer en filosofi som vi forsøker oss på å skape selv til å handle om praktikken men også kunstens rolle og relevans i filosofien.

Og hva skal da forskjellen vaere på å tenke, rent generelt over verden og livet og å filosofere? For oss blir svaret: Det behøver ikke vaere noen stor forskjell. Kanskje at ambisjonen om å skape tanker som kan brukes som verktøy for å analysere verden, seg selv og bestemte situasjoner øker. At tanker uten ord, men som formuleres i handlinger og verk, løftes opp som nøkler til filosofiske resonement, og at en interesse for den skriftlige filosofien kan bli et sett å fordype bekjentskapet med tingen, verket og det værende. Man behøver ikke ha en masse filosofisk kunnskap for å begynne, det er kombinasjonen av framgangsmåter som med tiden, forhåpentligvis, leder fram til en meningsproduksjon som også kommer til å få en filosofisk side.

Under filosofifestivalen har vi hørt mange foredrag om handlingen, om å kjenne i sin egen, personlige moral etter veiledning for hva man skal gjøre, og så virkelig våge å handle. Men, den individuelle handlingen er ikke det eneste settet å forandre verden. Våre ikke- handlinger eller mer eller mindre kollektive handlingsmønster påvirker, også når det vi gjør ikke er synlig for oss.
Når forskere på stratosferens kjemi som Paul Crutzen, Lames Lovelock, Frank Sherwood Rowland og Mario J. Molina påpekte at deres vitenskapelige målninger indikerte at menneskeskapte stoffer ødela ozonlaget, ble de ikke trodd. Og når man først begynte å innse at det fantes noe i det de hadde å si, så ble de kalt alarmister. Men, når de fakta de la fram ble umulige å tilbakevise, fantes det også mulighet og vilje til å forby ozonskadelige stoffer. Krutzen, Rowland og Molina fikk senere nobellprisen i Kjemi for dette arbeidet (1995)I sitt mot til å fortsette å insistere på at det de hadde oppdaget virkelig hadde relevans følger de vel både Kirkegaard, Kant og Marx´ idealer og viser handlingskraft. Men, det finnes også en filosofisk side av dette. James Lovelock er kanskje mest kjent for å ha formulert Gaia- hypotesen (med Lynn Margulis), idéen om å se hele jorden som ett levende system. Dette er egentlig ikke noe nytt, også de grekiske naturfilosofene hadde et lignende tankesett som kalles hylozoisme.
http://en.wikipedia.org/wiki/Hylozoism
Paul Krutzen er den som skapte gjennombrudd for tanken på at jorden burde bytte navn på sin geologiske tidsalder fra Holosen til Antroposen, ettersom menneskeskapt påvirkning av jordens litosfære nå overstiger "naturlig" erosjon, oppkomst av mineralerstoffer fra jordens indre, forsaltning av jord etc.
Dette er interessant i seg, men mitt spørsmål er om vår livsfilosofi påvirker hva vi kan få syn på. Her finnes dels, som jeg forstår det, en opplevelse av jorden som noe viktig, nesten som et vesen, og dels en praktikk som forsker. Jeg tror sikkert det finnes en vekselvirkning. Funnet av stoffer som skader atmosfæren viser at vi er blinde for konsekvensene av hva vi gjør, vi behøver en slags handlingens pedagogikk. Øket fokus på forskning om konsekvens kommer ikke til stand uten at vi har tankemodeller for konsekvensanalyse. Men, det personlige engasjementet, forhållningssettet til natur, liv, livsstil er det som egentlig teller mest rent praktisk. Og , det behøves like mye bidrag her. At man følger handlingsmønster i forhåll til et kollektiv og hvor natur ses som noe mer enn tilgang på ressurser.

DITT BIDRAG

ditt sett å tenke, skape og leve er viktig. Det du gjør og det du avstår å gjøre. Jeg vil at vi blir bedre på å dele med oss, at vi våger stå fram, at vi våger å investere vår kraft i handlinger som kanskje synes nytteløse utenfra men som vi selv opplever meningsfulle. Jeg vil at vi tør å teste drømmen og fantasiens kraft både i kunsten og det filosofiske tenkendet, og at analysen blir et verktøy for å fordype seg og raffinere tankene, ikke maller som tvinges på levende, blivende og aktive verk slik at de stivner og dør. Dine tanker gjør verden mer kompleks, din generøsitet når du deler med deg samtidig som du lytter til andre får saker til å vokse fram. Man behøver ikke eie hverken tanken eller verket, behøver ikke klare alt selv. Et frø du sådde kanskje spirer hos den som kommer til den jordpletten etter deg, når du selv har gått videre i en ny retning. Men forutsetningen er at du våger å gi noe.

fredag 30 maj 2014

Kvell i Kragerø



Er det alltid så fint vær her?

I morgen er det tid for Performance igjen, undrer hvordan det blir denne gangen. Mønsteret blir aldri helt likt to ganger, selvom jeg alltid setter meg fore at det skal finnes en "rett plass" for hver sten. Gleder meg til å få inn mere materiale fra dere, som vi kan diskutere og kommentere sammen. Hadde tenkt å skrive en sammenfatning av diskusjonen vi hadde på torsdag etter performancen nå, men kjenner at jeg er trøtt og tankene snurrer. Det har skjedd så mye i dag, så mange forelesninger å ta stilling til, så mange bra samtaler. Legger opp lit flere bilder fra båtturen og en kvellspromenade i stedet, får bli mer i morgen rett og slett. Sov så godt!





morgen i Kragerø


En herlig morgen i Kragerø. Virker bli perfekt vær for den filosofiske båtturen. Har tenkt en hel del på hva vi gjorde og snakket om etter performancen i går, og hva dere, medkunstnerene fra Kragerø Kunstskole, arbeidet med/snakket om mens jeg ordnet stenene (tre og en halv time tok det, ganske langsomt og monotont uttrykk…)
først LYD.

Ett stillfarent uttrykk, ettersom jeg hadde bestemt meg for å ikke snakke før "jobben var gjort". Mest for å få en mer konsentret, meditativ flyt i arbeidet. Men, noen lyd i steiner mot gulv er det jo. De ulike steinene låter ulikt, og når man leter etter dem i kurven rasler det. Ikke like vakkert som når bølgene kommer inn over kulegrus stranden på Island, der steinene kommer fra, men lyden minner om stranden, de kreftene som har formet steinene.
Eirik bygde et insturment, men vi har inget bilde på det. Kunne du ikke ta et foto, evt spille inn en lydslinge? Lyd er vibrasjon, noe som gjør tiden og rommet sansbart. Kanskje er det lyden som mest av alt snakker til våre følelser, og som gjør at vi ikke kjenner oss ensomme? Når vinden suser i tretoppene- høres det dystert eller trøstende? Er det virkelig sant, som jeg kjenner det, at naturen taler til meg? Jeg må i allefall inrømme at jeg blir påvirket. Tynger tankene meg må jeg ut på skjaerene og se horisonten, høre måken og vinden, så at saker får rett proposjoner. Når våren kommer må jeg alltid ut og se blåveisbarna og hestehoven for å få en pirrende forventning av at noe begynner om akkurat nå.
så, ER NATUREN UTRYKKSFULL? "Død materie" har jeg iallefall heldigvis ikke opplevd. Undrer hvordan det skulle kjennes. Skremmende, som å vaere i døden, en fremmed i den tiden og rommet jeg har blitt utslengt i. Heldigvis opplever jeg meg stort sett ett med, forankret, i noe som lever og vibrerer presis som jeg gjør. Også stenene opplever jeg som i noen form av rørelse, gjennom årstider, temperaturer, forvitring, sedimentering….det gjør meg trygg, skaper livslyd, livsmusikk som trøster meg og sier at døden er ikke så farlig. Det er bare gradsskilnader.
Men, jeg vet ikke, ER DET BARE MENNESKENES JORD JEG KAN OPPLEVE?
For meg er materie saker som jeg knytter minner og affekt til, og naturen kjennes som noe jeg gjenspeiler meg selv i, men som iallefall har mer å si enn jeg kan høre. Men hva skulle jeg kjenne om jeg var på månen? Skulle månegruset kunne kommunisere med oss? Vi som er mennesker og kanskje egentlig ikke har der å gjøre? På vei hjem i romkapselen oppdaget de amerikanske astronautene at månegruset visst hadde noe å si dem. Det luktet. En meget merkelig lukt når gruset og steinprøvene ble utsatt for vår atmosfære, og denne lukt oppstod i en miks med atronautenes kroppslukt (som på veien hjem hadde begynt å bli merkbar) Dette var også en oppdagelse, kanskje ikke like estetisk som bildet av jordkloden som stiger over månens horisont men like viktig, like sann. Tar du månegrus med deg i romkapselen kommer det til å sende luktmolekyler inn i nesa di, blande sin lukt med din. Reagere med deg, påvirke deg.

torsdag 29 maj 2014


Blogworkshoppen skal til å begynne, etter en forvirrende forelsening om Bergson, Aristoteles og metafysik. Hva vil det si at noe er levende?

Skyggeteater. Dinosaurer. Steinalder? (eh)

Håndens tankemønster. Bølgens bevissthet. Grethe


(eh)
Orden,system… Velger artisten eller stenen retning og mønster? Er det en sammensetning av begge levende individers følelse,hensikt? Er det noen hensikt overhodet? eller er det en kreativ dans mellom elementene? Carina
 Levende skyggeillusjon? Carina
Enda en bevegelse… bølger på flat grunn..stille rytme..Der tiden stanser og opphører,fortsetter bevegelsen i mønster,størrelse og vår oppfatning? Carina
 Lek mellom barn og voksen,skapelse av og med egen kraft… Uten mørke finnes ikke lys. Carina

 Kjærlighet på subatomært partikkelnivå? Hengivelse.Carina
 Utforske egen dynamikk og utrykk.Skyggens teatralske drama. Carina

 Dinosaurer,og annen urtid utfoldes av skyggelek...

 og dansen fortsetter...
Levende skapelse i refleksjon av egen magi.Carina
 vann og mineraler i harmoni-en mediativt frembringende sammensetning av flere elementer skaper rolig atmosfære-stanser tiden i bevegelse….. Carina
 Hud,stener,energi….. carina

 vanndråper faller..
 opptas og føres videre…   absolutt levende! Carina
 Tre…. og udødeliggjort av vannets magi…. Carina
og vår levende lek med aspekter av oss selv fortsetter og fortsetter,vokser og vokser… Til brikkene i vårt eget puslespill er omhyggelig valgt ut og lagt på plass enten av valg,intuisjon eller styrt av andre impulser…. uansett fødested utgjør deres samhold vesentligheter i en livsreise,skygger og lys i ett puslespill:) Carina



Tusen takk, Carina for å få slå fölge med deg i din billedrefleksjon! Fröydi




Erik Hofsten, rektor på kunstskolen har dokumentert, og bidrar med sine tanker og inntrykk under performancen:

1) Som kunstner/håndverker ser jeg at disse steinene på et murgulv minner meg om mine egne forsøk med overflater. Jeg jobbet med edle metaller, mest med sølv, og hadde en gang en tanke om «å gi en flate en retning». En slags utvidet dimensjon. Jeg ser at ulikheter, likheter, samhørighet, variasjon, størrelse, form er med på å gi 551 (ja, er nok litt observant på antall) steiner i geometrisk form en plastisitet som overrasker. Jeg ser at samvirkningen mellom steinene og gulvet (med malingsrester, flekker, uregelmessigheter og smårusk) gir en ufullkommenhetens skjønnhet som fascinerer og inviterer til betraktning.
2) Men før det: Jeg oppdager at jeg møter Kant i ting jeg på et vis har tenkt på selv, uten å ha navn på det. Jeg føler at dette stemmer med mine tanker. Jeg snakker jevnlig til konfirmanter, og ber dem bli de beste utgaver av seg selv. Jeg snakker om mennesker som er døde (som gravferdstaler) og setter dem inn inn i en større sammenheng. Jeg tror ikke på noen guddommelig forutbestemthet, men kanskje jeg kan se at fjellets oppgave i fremtiden er å bli en haug med grus? Eller at grushaugens formål er å bli et fjell? Uansett ser vi noen lengre perspektiver her. Det har tatt noen år å lage disse steinene. Jeg tror ikke noe er forutbestemt, på annet vis enn at alle krefter i universet ønsker å endre seg. H til He (kjernereaksjoner i Solen) , jern til rust – dette er såkalt ikke organiske prosesser, og de forutsetter vel ikke en vilje? CO2 til oksygen (planter) – oksygen til liv (alt liv) kommer mer under det organiske, men jeg ser fortsatt ikke en guddommelighet i dette. Jeg tror på livet, det vil si at jeg ser at vi eksisterer og ser det som det viktigste vi vet.

Jeg har et par (eller tre) regler jeg prøver å leve etter:
Du skal være til nytte
Du skal ikke være til bry
Du skal gjøre det du kan
-og etter samtale med konen, som har litt mer filosofikunnskap, ser jeg at Kant nok kunne nikket gjenkjennende til dette.

3) Under performancen (jeg ønsker meg et norsk ord!) følte jeg også en metarolle: Jeg er sjef her, jeg har et ansvar her, jeg må se til at gulvet er rett og rent og at kunstneren har de beste betingelser (har hun sovet godt? Spist frokost?), og at studentene er til stede (Hvor er NN? Skulle ikke OO komme?) og at de har skjønt hva som skal skje (burde jeg forklart mer? Hvorfor er ikke alle her?). Trenger noen noe? Er det for stille? Vil noen snakke? Må jeg bidra med noe? Jeg er vant til å være arrangør eller ansvarlig og ønsker å ha et øye på tilhørere, opptredende og deltakere. Det er ikke så enkelt å gå inn i det som skjer når man er i dette modus, samtidig som jeg ser at dette er en form for uttrykk som appellerer til meg. Men jeg får tillit til at dette prosjektet kan gå sin gang uten at jeg behøver å styre det.




torsdag 8 maj 2014

Meditation/classification

 

I denne bloggen vil jeg be deg bidra med dine egne tanker og reaksjoner på performance´n Meditation/Classification som jeg önsker å vise i april-mai 2014. Bakgrunnen er en invitasjon fra Kragerö Filosofifestival for å skape et inkluderende rom for filosofi og diskusjon av årets tema for festivalen "Hva må gjöres?"

Performancen har tidligere vaert utfört i  Stockholm, Galleri Atlasmuren.


Min idé til Filosofifestivalen i Kragerö bygger mye på hvilke type rom jeg vil skape, både som ramme for en opplevelse og som påvirkende faktor til hvilken typer tanker som tenkes og deles i det. Jeg vil gjerne ha med et langsomt, stille men velkommende rom der deltagerene stimuleres til refleksjon. Jeg har hatt en positiv opplevelse av en performance med strandstein, som jeg bare har gjort en gang for noen år siden i Stockholm. Det er en estetisk/filosofisk refleksjon som er ganske lett å dele med publikum, og hvor man både kan dele den stille, meditative delen og bidra for eksempel til en blogg eller en diskusjon under, eller i etterkant av, performancen.

Hva kan jeg gjöre?

se gjerne denne filmen som innledning til performance´n. Hvilke tanler man gjör seg om naturen, hva natur er, hva som er levende eller dödt, viktig eller mindre relevant....hvilke verdier som kan måles i penger og hvilke som forblir usynlige...kort sagt: