söndag 1 juni 2014

Tingens tinghet, en gave fra Grethe:


Tingens tinghet (fritt etter Kant). Menneskets interaksjon med tingen.

Eller: Menneskets glede over tingen! Eller ærligheten.
Om materialisme – og tingens iboende muligheter-
Jeg elsker ting.

Ting som for meg innebærer samtalen med bestemor over oppvasken: Bestemor hadde hatt øreapparat fra hun var 16. Det suste alltid synes jeg å huske. Hun smilte og skrudde for å få det i vater eller hva det nå var.
Men bestemor, hun tok verden inn gjenom vinduet, det som dro forbi. Men hun smilte alltid likevel. Kjære bestemor; hva tenkte du i din nesten døvhet?
Bestemor bakte verdens beste kringle. Den kastet vi oss over; særlig pappa, hennes sønn. Han kunne snakke om den i ukesvis på forhånd, og vi gledet oss alle; tilsynelatende både min vellykkede slanke mor og jeg.

Da var det ikke bukselinningen som strammet, men mageskinnet, sa bestfear. Min gode sterke bestefar, som løftet en femtikilos sekk med sement i hver hånd på veiarbeid. Hjemme jagde han meg gjennom stua; jeg vant alltid, og mottok premien på fem øre. Jeg har lommeboka hans ennå.
Etterpå vasket bestemor og jeg opp. Hun la tallerknene i i vannet i balja, vasket med kosten, la i skyllevannet. Jeg tok dem opp, la dem på sølvfatet, og tørket med kopphåndkleet. Så nær vi var!
Jeg pusset tallerkener og glass og satte på plass i skapene. Og vi pratet. Om min skole, problemer og lørdagsjobb, om mine interesser.

Bestemor hadde et stort fang. Jeg ville sitte der. Den runde sofaen sto i hjørnet av stua. Den var grå; putene på den ene siden røde, på den andre siden blå: henholdsvis til vinter – og sommerside.
Bordet var også rundt. På den sto bollen i pressglass som med orange appelsiner. Bollen hadde vi kjøpt på handletur i teltet på svenskegrensen.

Så ble jeg litt eldre og fikk meg gitar. Den tok bestemor i sitt gode fang, og med sprø stemme sang hun melodier og tanker jeg aldri hadde visst om.
Jeg ser på gitaren. Jeg ser på lommeboka. Og jeg ser på bollen.
Kjære bestemor og bestefar! Takk.


Dette var min fars historie. Nå er det min mors, så komplisert: Men det blir en annen gang.

Grethe Gunneng

1 kommentar:

  1. Hei, Grethe!
    hvilken fin poetisk tekst du gir oss! Takk så mye, man virkelig kjenner og ser en stemning og den naerheten du beskriver gjennom det vandrende blikket, det kjaertegnende blikket.

    SvaraRadera